ADVOKATfirmaet Sylte AS

Barneverntjenesten er i henhold til Barnevernloven § 4-12 gitt hjemmel til å foreta omsorgsovertakelse i 4 hovedtyper av skadelige tilfeller for barnet. I alle tilfellene er det en forutsetning at det skadelige tilfellet ikke kan avhjelpes i form av adekvate hjelpetiltak, for eksempel veiledning, behandling, avlastning osv., jf. § 4-12, 2. ledd. 

I mange barne-skadelige tilfeller, kan foreldrene lastes på en eller annen måte. Et typisk tilfelle er at foreldrene ruser seg. En utenforstående vil da raskt assosiere situasjonen med at vedkommende forelder ikke fortjener å ha barnet, og bør fratas dette som “straff” for sin klanderverdige væremåte.  

Barnevernloven forbyr imidlertid en slik tankemåte. Etter loven er formålet med barnevernets arbeid å sikre at barn og unge som lever under skadelige forhold, får nødvendig hjelp og omsorg, jf. Barnevernloven § 1-1. Alle avgjørelser som blir tatt om fremtiden, skal være ut fra hva som er til barnets beste, jf. § 4-1.

Alvorlige mangler ved den daglige omsorg
Etter § 4-12, 1. ledd bokstav a), kan omsorgsovertakelse for det første besluttes dersom det foreligger alvorlige mangler ved den daglige omsorgen for barnet på det tidspunkt vurderingen blir gjort (i motsetning til bokstav d som gjelder mangler som kan forventes å oppstå i fremtiden om ikke omsorgen blir tatt). Det er således en nå-tids vurdering som her skal gjøres.

Eksempler på denne form for omsorgssvikt er mangelfullt kosthold, kleshold, husrom og lignende fysiske og synbare/påviselige forhold. Det er viktig å merke seg at ikke enhver mangel oppfyller lovens krav, vanligvis kreves det at det foreligger en rekke forskjellige negative omstendigheter som etter en samlet konkret vurdering innebærer at forholdet må anses “alvorlig”.

Det er verken etter denne bestemmelsen eller de andre alternativene i § 4-12, 1. ledd, noe vilkår at barnet rent faktisk har tatt skade allerede. Spørsmålet er om omsorgssituasjonen er av slik karakter, at den vil medføre en svikt overfor barnet om den vedvarer, samt at den ikke kan avhjelpes på tilfredsstillende måte i form av hjelpetiltak, jf. 2. ledd. 

I de aller fleste tilfeller av fysiske mangler hvor foreldrene ikke har alvorlige rusproblem eller kompliserte psykiatriske diagnoser, vil hjelpetiltak kunne lede til tilfredsstillende løsninger. Ikke sjelden skyldes mange av disse tilfellene dårlig økonomi hos foreldrene, og dersom dette foranlediger omsorgssvikt bør barnevernstjenesten åpenbart bidra med økonomisk hjelp.

Bestemmelsen i bokstav a) gjelder ikke bare den fysiske omsorg, men også den psykiske omsorg. På samme måten er det nå-situasjonen denne andre delen av bestemmelsen i bokstav a) knytter seg til. I større grad enn ved den fysiske omsorg, vil denne problemstillingen være relativ og avhenge av barnets spesielle behov, samt dets alder og utvikling for øvrig. Det forventes vesentlig forskjellig psykisk omsorg for et nyfødt barn kontra en 16 åring.

Eksempler på psykisk omsorg er nærhet, oppmerksomhet, trygghet, grensesetting, stimuli og lignende forhold som vi sier faller under den kognitive del av omsorgen for et barn. Med kognitiv siktes til begrep og ord som forstand, følelser, evne til å tenke, sanse, bedømme, resonnere, huske, å være oppmerksom, evne til å tilegne og anvende kunnskap, forstå og se og løse problemer. Dette er sentrale forhold som ikke enkelt kan sees på utsiden av et menneske, men forhold som ligger “inni hodet”. 

Det er først og fremst i forhold til kognitive forhold at psykologien og psykologene kan bidra med ekstra kunnskap. Ikke sjelden ser en imidlertid at psykologene (uberettiget) uttaler seg like mye om den fysiske omsorg. Ikke alle er like reflektert over denne forskjellen, og det er viktig at advokater i barnevernssaker er kritiske i sin behandling av sakkyndige psykologers uttalelser om den fysiske omsorg. Advokatene bør vurdere å be om avskjæring av psykologers uttalelser om de fysiske forholdene, i den grad disse ikke har nær sammenheng med den kognitive siden av omsorgssituasjonen (hvilket den ofte har).
 

Kognitiv svikt
Det er en nær sammenheng mellom kognitiv svikt, og tilsvarende svikt hos foreldrene. Foreldre med egne psykiatriske lidelser eller evnemessige svakheter, vil kunne ha større vanskeligheter med å dekke barnets nødvendige behov. Det samme gjelder naturligvis for foreldre som ruser seg, er voldelige eller ikke evner eller har vilje til å skjerme barna mot overgrep i forskjellige former.

Svikt i den psykiske omsorgen vil ofte kunne lede til kognitive problem hos barnet, så som utviklingsforstyrrelser, mistilpasninger, rusproblem i tenårene, reduserte skoleferdigheter og lignende.

På samme måten som ved den fysiske omsorgen, må svikten ved den psykiske omsorgen være “alvorlig”. Det er i denne sammenheng illustrerende å nevne at de fleste psykologer mener at alle mennesker har utslag av psykopatiske eller sosiopatiske trekk; det er på en måte en del av det å være menneske. Først når disse trekkene blir dominerende, er det grunnlag for å sette en medisinsk diagnose. Heller ikke en slik diagnose vil være tilstrekkelig, det avgjørende er hvordan omsorgssituasjonen rent faktisk er i hjemmet. Dersom den ene av foreldrene eller en annen med-omsorgsperson har andre gode egenskaper, vil denne ofte “kompensere” for de svakheter den andre måtte ha og som er uheldige for barnets ve og vel. 

Barn med spesielle behov
Etter § 4-12, 1. ledd, bokstav b), kan omsorgen tas dersom et spesielt hjelpetrengende barn ikke får nødvendig behandling, opplæring eller annen nødvendig hjelp som følge av forhold hos foreldrene.

Dette vil dreie seg om barn som er alvorlig fysisk eller psykisk sykt, skadet eller funksjonshemmet. Det offentlige har riktignok ansvaret for å tilby skole, helsestasjon, lege, tannlege osv, og NAV har ansvar for å iverksette tiltak for å hjelpe barn med fysiske og psykiske funksjonshemninger. Men ofte krever dette et omfattende samspill med foreldrene, og dersom de ikke evner eller har vilje til å samspille med helsemyndighetene på tilfredsstillende måte må barnevernstjenesten sikre barnet. På samme måten vil hjelpetiltak kunne anvendes her, for eksempel tilbud om transport, avlastning, veiledning osv.

Barn utsatt for overgrep
Alternativet i § 4-12, 1. ledd, bokstav c) gjelder barn som blir fysisk eller psykisk mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. Eksempler på dette er fysisk mishandling, psykisk sjikane, trakassering, seksuelle overgrep og også andre alvorlige overgrep.

Det er ikke ofte slike saker medfører omsorgsovertakelse, fordi overgrep sjelden foretas av begge foreldre. Den av foreldrene som ikke begår overgrep, vil kunne løse problemet for barnet ved å flytte fra den andre. Ikke sjelden ser en at den andre forelder ikke ønsker dette, og da vil bestemmelsen kunne få anvendelse. 

Ikke sjelden ser en at saker fremmes av barnevernstjenesten selv om den andre forelderen velger å flytte fra overgriperen, under henvisning enten til denne bestemmelsen eller bestemmelsen i bokstav a). Dette fordi barnevernet frykter at den som flytter med barnet, ikke vil greie å holde overgriperen på tilfredsstillende avstand. I så fall kan det bli aktuelt å plassere barnet i fosterhjem på skjult adresse.

Bestemmelsen i bokstav a) kan også påberopes av barnevernstjenesten i enkelte tilfeller, med den begrunnelse at den forelderen som ikke har satt ned foten tidligere, ikke har tilstrekkelig evne eller vilje til å utøve tilfredsstillende psykisk omsorg. Eventuelt kan også bokstav d) jf. nedenfor anvendes, med den begrunnelse at den psykiske omsorg uansett vil være alvorlig mangelfull når barnet blir eldre og får andre behov og problem. Som det fremgår er det således et vilkår for omsorgsovertakelse på grunnlag av overgrep og lignende, at “krisen” fortsatt eksisterer og at det er en form for gjentakelsesfare, enten for nye overgrep eller psykisk omsorgssvikt jf. bokstav a) eller d).

Omsorgen i fremtiden
Barnevernloven § 4-12, 1. ledd, bokstav d), gjelder omsorgsovertakelse dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd, fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
 
Etter denne bestemmelsen kan barnevernet beslutte omsorgsovertakelse før omsorgssvikten har oppstått eller manifestert seg.

Vilkåret er at det er “sannsynlig” at barnet kan bli skadd. Dette innebærer ikke en vanlig sannsynlighetsvurdering; det kreves noe mer. Loven skal forstås slik at det kreves “klare holdepunkter” for at alvorlig svikt vil inntre i fremtiden.

Eksempler på slike tilfeller er for eksempel at barnet har særlige behov som må forventes å øke med alderen, at foreldrene er påvist evnesvake eller har psykiatriske problemer som klart må forventes å medføre omsorgssvikt på et senere tidspunkt i barnets liv. I forhold til sistnevnte er det svært viktig å ha klart for seg at ingen kan fratas sitt barn på grunn av egen utviklingshemming eller psykisk lidelse som sådan. Slike personer kan gi like god omsorg som andre friske foreldre. Det avgjørende er om disse tilstandene og da spesielt ut fra erfaringen med foreldrene hittil, kan gi holdepunkter for at omsorgen for fremtiden vil være tilfredsstillende, eventuelt med støtte fra det offentlige bl.a. i form av hjelpetiltak etter § 4-12, 2. ledd.

Typiske barnevernssaker
De aller fleste omsorgsovertakelser skjer med hjemmel i bokstav a) og d) og som følge av psykiatriske problemstillinger hos foreldrene. Blant de mest vanlige psykiatriske problemstillingene er tung rusproblematikk. Dette innbefatter også rusproblematikk knyttet til lovlig utskrevet medisin fra lege over tid. Det er et strengt regelverk for utskrivning av narkotiske tabletter, så som sobril, stesolid, vival og paralgin forte. De førstnevnte inneholder benzodiasepiner og disse er svært vanedannende. Slike medisiner skal ikke utskrives for vedvarende bruk utover 3 måneder.

En rekke leger er blitt innrapportert og undersøkt av fylkeslegen for uskrivning av slike preparater i strid med regelverket, og mange av dem er blitt fratatt muligheten til å gjøre dette for fremtiden. Det er beklagelig at en mindre gruppe leger ikke evner å se hvilke konsekvenser slik utskrivning kan gi foreldre som har barn; legen vil kunne medvirke til at barna fratas sine foreldre. Der dette skjer, bør foreldrene gis ekstra stor mulighet til å rette opp den vanskelige situasjonen som har oppstått, og hvor det offentlige hjelpeapparat har hatt en hovedrolle. Ikke av hensyn til foreldrene, men av hensyn til barna som er blitt utsatt for denne form for offentlig overgrep.

Barnevernet i 2011
Barnevernet i Norge har vært utsatt for sterk kritikk den siste tiden, og det er på regjeringsnivå blitt nedsatt et ekspertutvalg som skal utrede hvordan fremtidens barnevern skal være. Det er all grunn til å tro at barnevernstjenesten må tilføres betydelig mer ressurser i årene fremover, for å få bukt med den negative trenden vi har sett. Særlig viktig er dette i forhold til anvendelsen av bestemmelsen i § 4-12, 2. ledd om hjelpetiltak. 

Det er i dag – og det vil det alltid være – slik at det finnes en grense for hvor mye ressurser barnevernet kan legge i et hjelpetiltak for å bedre situasjonen for barnet i eksisterende omsorgsbase. De fleste mener nok – og da gjelder nok dette også for mange som arbeider innen barnevernstjenesten – at ytterligere med ressurser kunne lagt til rette for at barnevernstjenesten kunne flyttet grensen for hjelpetiltaksanvendelse i favør foreldrene. På denne måten ville barnevernstjenesten i større grad kunne fremstått som en positiv støttefaktor for foreldre som er blitt utsatt for dets søkelys, hvilket må antas å være til barnets beste. Særlig gjelder dette i forhold til den vanligste omsorgsovertakelsessituasjonen etter bokstav a) og d).

Relaterte artikler: